Unnskyld, men jeg blir fristet til å øse av onematepoetikonenes konge Don Martins fantastiske krukke av lydmalende ord. og da blir vel dette hetende noe slikt som – «crappeti-klunk-swish-spank-ploof»…
Spesielt avsnittet «Det er ikke nødvendigvis liberalt av samfunnet å prioritere menneskers autonomi over livets ukrenkelighet. Den liberale friheten omhandler nemlig friheten til å velge hvordan man vil leve. Den grunnleggende liberale tanken er at menneskeverdet er knyttet til eksistens, ikke til funksjoner og egenskaper. Menneskelivet er derfor ukrenkelig og må vernes» henger jo ikke sammen i måneskinn!
Skal du akseptere menneskets rett til å bestemme over eget liv så må du samtidig aksepterer at et menneske selv får bestemme når og til en viss grad hvordan det vil dø. «Til en viss grad» fordi vi selvfølgelig må forutsette at vedkommende ikke belemrer eller skader andre unødig ved sin død.
Så snart du setter teologisk-filosofiske begrep som «livets ukrenkelighet» over individets rett til selvbestemmelse, så har du på et øyeblikk forkastet både frihet og verdighet.
Ang. Nederland: Selvfølgelig får noen avslag. Det er ikke lett å be om å få dø. Noen fleste tar livet selv, om de kan. Som oftest i stillhet. Men noen klarer ikke det. Og få takler det å hjelpe noen å dø. Man kan seff’ ikke kreve å få hjelp. Og i enkelte tilfeller (det kan nok fort være så mye som en tredjedel, ja) kan helsepersonell vurdere det slik at vedkommende er i en fase som vedkommende vil kunne komme ut av over tid og angre seg dersom han/hun «hadde fått anledningen», eller at forespørselen i realiteten ikke er et ektefølt dødsønske men derimot et rop om hjelp og støtte. Da er det fornuftig å avslå.
Og da blir «Overprøving av pasientens opplevelse er det viktigste middelet for å avgrense bruken av et helsetjenestetilbud» neppe den korrekte beskrivelse. Hensikten er ikke å begrense helsetilbudet, men å få mulighet til å fange opp og hjelpe de som ellers ville sunket dypere og dypere i depresjonen eller smertene for til slutt å ta sitt eget liv når de i steden kunne blitt reddet.
Det å kategorisk ville forby aktiv dødshjelp blir etter mitt syn ikke stort annet enn forakt for både individet og livet. Å tillate aktiv dødshjelp er både en anerkjennelse av individet og individuelle rettigheter og et reelt helsetilbud til mennesker som ellers «har gitt opp» og ikke vil mere. Både de som kan fanges opp og reddes og de som ikke lenger kan det.